Det mest beautifulle jeg har sett ever!

12/15/2012

Det er av barn og fulle folk man får høre sannheten, heter det. Den mest interessante opplysningen vi har fått av en alkoholisert rogalending så langt på vår fire uker lange turné med forestillingen I Vesterled: Hotellet vi bor på nå, Rica Victoria Hotel i Stavanger, ble startet opp av hans oldemor Victoria, den første kvinnelige hotelldirektøren i Norge. Fra barn, derimot, har vi fått høre mye mer, bl.a. tittelen på dette innlegget.

Det mest beautifulle jeg har sett ever.

Erker har glemt navnet sitt, men barna får ham til å huske det.

Det er en gave å spille en mystisk, mytisk og saktegående forestilling for barn i storskolen (5 og 6. trinn) og bli møtt med så stor respons. I Vesterled gjør barna til hovedpersoner, og gjennom interaksjon på ulike nivåer og med forskjellige sanser i høysetet, føler de selv et ansvar for å hjelpe de fastlåste figurene de møter. Jeg er en av dem.

Erker, en fastgrodd fyrvokter som speider etter skip, men ingen fartøy er å skue. Han forteller det eneste han husker, en historie om havgudinnen Sedna, og snart skjønner barna på egen hånd at Erker er en av karakterene i historien. De legger to og to sammen, forstår at han har et hull i hjertet sitt, og at de er de eneste som kan lege det.

Erkers hjerte er helt igjen. Frihåndstolking av 6. klassing fra Sand Skule

To nyhetshendelser har gått sterkt inn på meg i det siste, som med mange andre. I første instans, tap av barneliv under rakettbeskytningen av Gazastripen. Minst 26 barn var drept da våpenhvilen ble inngått. For det andre, massakren i Connecticut hvor 20 barn mistet livet. Det er nok til å lage store svarte hull i hjertet på noen og enhver.

Barn representerer på mange måter det beste i oss, den tapte uskylden, undringen og håpet om en bedre verden. Å få dem revet bort i store antall er i så måte en sterk symbolsk handling. Når slike hendelser inntreffer, synes jeg det er viktig å påminne meg selv at barn ikke kun trenger å være ofre, de kan også være helter. I større grad enn voksne og veltilpassede individer kan det.

Når grupper av barn gjennomlever stykket vårt og setter karakterene fri fra stengslene sine, løser de ingen verdensproblemer. De hjelper fiktive skikkelser å finne seg selv. Og det er tross alt vi som setter rammene for det hele. Men når barna lager 20 takkekort til oss som de leverer personlig, en og en, etter endt forestilling, når en jente banker på døra mens vi rigger ned, andektig, for å ønske oss lykke til videre, når en hel klasse, på eget initiativ, henter oss ut fra rommene våre og ut i gangen for å applaudere, da gjør det ikke bare hjertet helt igjen. Det smeltes og støpes om. Da skjønner vi voksne at vår gave har blitt tatt imot, satt pris på, og vi får en enda større gave tilbake.

Og til mine små men store helter kan jeg si, med hånden på helt hjerte, totalt uten ironi, hver eneste gang:

Det der er det mest beautifulle jeg har sett.
Ever.

Helt

Lenker:
I Vesterled (2011)

------->

<-------