Forteller?

10/03/2015

Tryzub - Ukrainas nasjonalsymbol. En av teoriene er at Tryzuben representerer forholdet mellom den sette og den usette verden.

Det var en gang, i forne tider, da de fleste samfunn var avhengige av en funksjon. Denne hadde mange navn – sjaman, griot, skald. En rolle som var mangefasettert og varierende, en vokter av kunnskap, en formidler av historie, et vitne, en brobygger, en helbreder, et bindeledd til det numinøse. Både prest, underholdningsartist, lege og lærer.

De gamle kelterne delte rollen opp i tre – druide, bard, og filidh.

Druiden ivaretok det forgangne, lærte bort kollektivets kunnskap til den oppvoksende slekt, kjente ritualene og røttene til samfunnet.

Barden lagde sanger og historier av det samtidige, transkriberte virkeligheten som den forekom, sørget for at det evige nået ble en del av historien.

Filidhen er mere mystisk. Funksjonen var å fungere som kanal, som bro, mellom det sette og det usette, det kjente og det ukjente, mellom virkeligheten og det som befinner seg utenfor. Filidhen så videre, fremover, in potentia.

En forteller?

Jeg kaller meg forteller. Et ord som føles fattig fordi jeg ikke helt vet hva jeg legger i det selv. Det beskriver en handling, det å fortelle noe. Men hva forteller jeg? Hvorfor? Hvordan? Det finnes ingen reell fortellerutdannelse foruten noen få studiepoeng hist og her. Hva for en tradisjon hviler jeg meg på? Hvor er fundamentet mitt i den (post)moderne verden?

Jeg kjenner meg beslektet med disse fantasiarkitektene fra urtidens skyggefulle hvelv, jeg føler at de er med meg, i ryggen, at de støtter meg når jeg tviler. Og jeg skjønner at alle disse aspektene betyr noe for meg.
Kunnskap, historie, vitnesbyrd, brobygging, helbredelse/helliggjøring, fortid, nåtid og visjoner om en ny vei inn i den bevrende, usikre framtida.
 

Minnesangeren Reinmar - en av historiens mest kjente

Forteller – hvem er du? Og hva ligger i et navn? Av alle de navnene som mine fortidige kolleger har båret med stolthet er det to som melder seg for meg – Trubaduren og Minnesangeren.

Trubadur kommer av det franske ordet trouvere - å finne. Vi finner dem vandrende i middelalderens Oksitania, fortellende og syngende om Kjærligheten som ligger bakenfor alt.

Minnesangerne var trubadurenes søskenbarn i de tysktalende områdene. Minne er beslektet med det å huske, med hukommelse, men ordet har også en annen betydning. I høymiddelalderens Tyskland var Minne ordet for Kjærlighet. Med stor K; den Kjærligheten som beveger verden og som forbinder oss.

3 trubadurer i søkende samtale i Belgia

3TROUBADOURS
I sommer var jeg på turné med to andre fortellere, Markus Luukkonen (Finland) og Tom Van Outryve (Belgia). Vi fant hverandre og sammen, gjennom undrende samtaler om hva som betydde noe for oss, hva vår plass var i verden, hvorfor i alle dager vi har valgt å gjøre det vi gjør, fant vi drømmer, historier, en forestilling.

Sammen ble vi 3Troubadours og selv om de fleste som hører om oss umiddelbart lurer på hva slags instrumenter vi spiller, da trubaduren av i dag har blitt ensbetydende med Lillebjørn Nilsen, viser vi til de opprinnelige trubadurene.

Om det er noe instrument vi spiller på, så er det historien, Minnet, Kjærligheten med stor K, den som forbinder og bygger bro mellom mennesker, nasjoner og verdensanskuelser.

Vi søker og vi finner. Verden har blitt uendelig liten og gjennomregulert, og samtidig umulig å forstå. Kaos råder. Når jordas folk gjør opprør og mytologier kræsjer mot hverandre som illsinte kjempeokser, når selv været går på barrikadene og vifter med det røde flagget, er det lett å bukke under.

Når kaos blir standarden, griper vi etter definisjoner. Adskillelser, grenser, murer, i frykt for å gå i oppløsning, rives vekk med syndefloden. Hvem er vi nå? Hvem er jeg nå? Hva er en forteller nå? Hva er det egentlig som betyr noe? Oss og Dem. Oss og Dem.

Kanskje min og mine felles trubadurers søken etter hva som betyr noe og hvilken rolle vi skal ha i dagens samfunn ikke er unik for oss. Jeg tror vi alle lurer på det, prøver å definere det, fordi noen ganger virker det som om regelboka er i ferd med å bli omskrevet, eller å bli kastet ut av vinduet.

Abbi Patrix

LABO
Jeg fant trubadurene mine i et annet fellesskap. Et minisamfunn av søkende mennesker, folk fra ulike steder i Europa som av en eller annen grunn har valgt å kalle seg fortellere.

Under falkeblikket og Minnesangen til den franske mesteren Abbi Patrix dannet vi LABO, et laboratorium for utforskning av fortellerkunst og utvikling av oss selv som kunstnere, personlig som kollektivt. Løftet var å møtes tre ganger over like mange år, et løfte som ble innfridd nå i slutten av august.

Vi har møttes på en tysk herregård i Fürstenwalde, det belgiske fortellerslottet Alden Biesen og til sist et svensk landsted ved Vänerns bredder.

Vi har forsket på struktur, intensitet, intimitet, volum, tone, klang, nærvær, relasjon, form og innhold. På hva det vil si å være en forteller i det 21. århundre. På hva det vil si å være et aktivt medskapende menneske i en samtid preget av brytninger og kontraster.

Etter tre år sitter jeg igjen med få svar, og langt flere spørsmål. Og kanskje det nettopp er det som er svaret.

Jeg er en frilans scenekunstner med ujevn økonomi som aldri helt klarer å definere for andre akkurat hva det er jeg holder på med, fordi jeg alltid beveger meg på ytterkanten av det jeg vet. Der definisjonene ikke når fram, på grensen mellom det sette og det usette, det kjente og det ukjente, mellom virkeligheten og det som befinner seg utenfor. Det som er definert og det som fremdeles er formløst.

Yrkesbeskrivelsen min er å leve i usikkerhet. Og i min erfaring, er det der, på den hårtynne broa mellom Mythos og Logos at det sanne gullet finnes, det som forbinder og holder oss oppe. Og det er alltid i endring og umulig å gripe fatt i.

FORTELLER?
Jeg kaller meg en forteller. Jeg kan like gjerne kalle meg en Minnesanger, en trubadur, et menneske. Det er ikke så farlig med disse definisjonene. For der hvor definisjonene gir slipp, der faller også grensene bort, der ligger Minnet, det store Minnet. Det er der jeg vil bade, hvor jeg alltid blir overrasket og jeg alltid finner meg selv og verden. På ny og på ny og på ny.

Under Fortellerfestivalen i år deltok jeg på en Masterclass med Abbi og perkusjonist Linda Edsjö som jobber tett sammen med å integrere musikalitet og fortelling, som bl.a. sett i forestillingen Pas de Deux.

Som materiale valgte jeg et utdrag av forestillingen Kongespillet, en gjennomdefinert og trygg historie jeg kan ut og inn. Idet jeg framførte den, føltes den fattig. Like fattig som betegnelsen forteller kan gjøre noen ganger. Så sendte Abbi og Linda meg inn i usikkerheten og der fant jeg noe. Igjen.

Her er et lite opptak fra Masterclassen, et opptak som nok ikke gjengir den berusende opplevelsen av å oppdage et nytt landskap og det å fullt ut forstå at jeg aldri vil kunne oppleve akkurat det samme. Men dog, her er det, som et vitnesbyrd, en del av historien.

Et Minne.

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.

Foto Ida Oppen

Leave a Comment

------->

<-------