Havgapet kaller

09/12/2018

Året er 2007. Jeg er nyvalgt leder i Norsk Fortellerforum, en skarve småspurv på 28 år. Jeg har knapt begynt fortellerkarrieren, føles det som, og nå er jeg på signingsferd igjennom landet for å samle det fragmenterte fortellermiljøet til et rike.

Hilde Hansen fra Øksnes kommune i Vesterålen har invitert meg til Fortellerdagan, en fortellerfestival i det gamle, forlatte fiskeværet Nyksund som nå har gjenoppstått som et arnested for kunst og kultur. Søndag den 1. september skal Nordnorsk Fortellerforum; det første av forhåpentligvis en rekke lokallag under NoFFs paraply; stiftes, og jeg er med på stiftelsesmøtet. Som bevis, se her:
[nggallery id=13]
Dagen før, under åpningen av festivalen, stod jeg på Arntsenbrygga i vind og blest og fortalte en liten åpningshistorie i mikrofon – en kombinasjon av en Lakota-myte om drømmefangerens opprinnelse og en drøm jeg hadde som liten om Spiderman. Jeg følte at ordene mine falt for døve ører, og jeg kjente meg udugelig. Nybegynner.

Den samme kvelden kom lydmannen bort til meg i rimelig bedugget tilstand, tok tak i kragen min, drog meg til seg og utbrøt: «Den historia greip skikkelig fatt i meg!!» Uten å overdrive, tror jeg det var den viktigste og mest skjellsettende hendelsen i min gryende karriere (eller spirere, se denne artikkelen for mer om akkurat det).

Det var i Nyksund jeg skjønte at jeg måtte begynne å ta meg selv og det jeg holdt på med seriøst. Det var der jeg forstod at jeg kanskje måtte gjøre dette til en heltidsgeskjeft. November samme år deltok jeg på den første Rumifestivalen med en egenkomponert historie. Marie Ulsberg, produsent for både denne festivalen og Fortellerfestivalen (og nært forestående nær venn), kom bort til meg, sa at hun likte det, og spurte om jeg ville reise til Iran på festival der. Resten er historie.

Nyksund, Nyksund, Nyksund

Nyksund er et fantastisk sted. Forlatt som spøkelsesby på 70-tallet og senere gjenbebodd av en håndfull med ildsjeler som har revitalisert stedet og fått det til å blomstre.

Jeg har alltid tenkt at jeg skulle vende tilbake, men sjansen bød seg aldri. Før i år.

Som vikar for den uforlignelige Anette Sandvær og dermed gjesteartist i trioen Fortellevill med folkemusikerne Tuva Færden og Jon Hjellum Brodal. Vi har snart vært to uker på DKS-turné i Lofoten med den fantastiske forestillingen Opp fra Havet, men vi startet i Nyksund under Fortellerdagan 2018, Hilde Hansens siste festival som arrangør. Tilbake på Arntsenbrygga, men denne gang innomhus.

Tuva Færden, Torgrim Mellum Stene, Jon Hjellum Brodal

Det var fabelaktig å være tilbake, og å kjenne på reisen jeg har foretatt meg fra den spede (dog gung ho) begynnelsen i 2007 til i dag. Å reflektere over hvor mange av forestillingene mine som faktisk handler om havet og om fiske på et eller annet plan – I Vesterled, Sjøravnens Sang, Fisher King Blues og nå også denne jeg tar del i med lånte fjær – Opp fra Havet.

Det var her det begynte. Her, i havgapet, hvor historier finnes i hver eneste krik og krok, er talløse som regndråper og vindkast, og hvor fortellertradisjonen aldri har dødd, ikke engang slumret.

Da jeg satt og hørte på eldre generasjoner dele og fortelle skrøner og anekdoter fra gamle dagers Vesterålen, kom jeg i hu at jeg hadde vært vitne til det samme for 11 år siden. Jeg husket ikke historiene fra den gang, men de hadde samme klangbunn, de blandet seg med disse, alt gikk over i hverandre.

Historier om kokkelivet, knekte halebein, mannen som bar en dør på ryggen fordi han ikke ville bli utelåst når han kom hjem fra bar, sjøsprøyt på moloen, usikra fiskelever, manglende HMS, havet, det buldrende, ubarmhjertige, veldige, vakreste havet, skjæring av torsketunger, avholdsmannen fra Oslo og salen med varmesøkende fiskere, piece de resistance – en meitemark slippes ned i et glass med vann og lever, så et med sprit og dør, «Hva, kjære fiskere, kan vi utlede av dette!», et svar fra en ellers stille sal: «Drikker vi sprit, får vi ikke mark i magen», det gamle og det unge, minner fra svundne tider som likevel er her og nå, og sånn, og sånn, blir eventyr til.

Jeg kjente det jeg kjente da. Koblinga til historien, av horder av fortellende menn og kvinner som alle har delt, har levd, har delt, har sagt farvel. Og her er jeg. I livets strøm. Jeg er forteller, jeg kunne aldri vært annet. Og det vil jeg være, til jeg en vakker dag følger elveløpet hele veien ut.

Til havet.

Takk, Nyksund, for begynnelsen og påminnelsen. Og all mulig hell og lykke til Fortellerdagans fremtidige arrangører!

 

Leave a Comment

------->

<-------